I det gamle testamente finner vi en god del fortellinger om hvordan Gud straffer. Hvor forkynner da ikke kirka at Gud straffer med ulykker, sykdom og død i dette livet? Jeg vil nevne tre grunner. Det finnes helt sikkert flere, men jeg mener disse er de viktigste:

1. Jesus skadet aldri noen. I løpet av evangeliene kan vi lese at Jesus mange ganger er sint på mennesker som gjør det onde, som snakker usant om Gud, som holder andre nede i fattigdom. Men Jesu reaksjon på dette er ikke vold, men å ta parti med de svake og selv bli svak. Jesus tar parti med de som blir sett på som skitne og syndige, de som er utenfor, blir sett ned på og foraktet. Hans svar på det onde er ikke å slå tilbake, men å være villig til å gå i døden for det han forkynner. Jesus forkynner ikke trusler, men kjærlighet.

2. Jesus sier: «43 Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ 44 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. 45 Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.». Jesu forkynnelse her sier altså noe annet om Gud enn fortellingene i GT. Slik Gud elsker sine fiender, oppfordres vi til å gjøre det samme. Det utelukker at Gud i dette livet sender død og straff over mennesker som ikke gjør Guds vilje. Det vonde skjer i verden, og det rammer både oss og andre, ofte tilfeldig. Da utfordres vi til å hjelpe, ikke fordømme.

3. Jesus avviser at sykdom er Guds straff. Vi kan lese om dette i Johannesevangeliet kapittel 9: «Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind.  2 Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?»  3 Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.  4 Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide.  5 Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.»  6 Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne.  7Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.» (tekstene er hentet fra www.bibelen.no).

Ingen må forkynne at det vonde som skjer i livet er Guds straff. At noen tror det er sånn, er en tragedie. For Gud ønsker det gode for verden og det gode for ditt og mitt liv. Å være kristen handler om å tro på dette, å lengte etter at verden skal bli bedre og å være med på å bidra til at det kan skje.

For meg ble dette en påminnelse om at noe av det vi mennesker gjør, tenker og sier, er galt eller bare blir galt. Det kan være at vi gjør det med vilje, eller at vi ikke tenker oss om. Uansett: Alle mennesker gjør av og til dumme ting.

Kristendommens tanke om synd er hverken mer eller mindre dramatisk enn dette. En del tenker at når det snakkes om synd, trykkes mennesker ned. Og det har definitivt skjedd, når man i deler av kristendommens historie har tenkt mest negativt om mennesket.

Samtidig går det også an å tenke at tanken om synd gir et likeverd. Den sier: «Alle mennesker gjør feil». Det gjelder tiggeren og kongen, det gjelder artisten og fansene. Det er en del av det ødelagte i livet: Vi klarer ikke alltid å handle rett.

Så kunne man tenke at dette må føre til at vi alle går rundt som triste hengehuer og skamme oss. Men går vi til Jesus, vil han noe annet. Når noen religiøse ledere kommer til han med ei dame som har vært utro, som de vil steine, sier Jesus: «Den som er ren, kan kaste den første sten» (Johannesevangeliet kapittel 8). At vi alle synder, må slik føre til at vi viser raushet overfor hverandre, og ikke enkelt dømmer andre. Jesus gir dama en ny sjanse, og oppfordrer henne: «Gå bort, og synd ikke mer.»

Nordmenn er eksperter på å tilgi, sier psykolog Frode Thuen til VG: «Denne rausheten er en styrke i den norske kulturen. Men bønnen om tilgivelse må være oppriktig.»

Jeg tror ikke dette er tilfeldig. Jeg tror dette henger sammen med at kristendommen har vært utrolig viktig for folk i Norge i 1000 år. Vi har igjen og igjen fått høre budskapet om at den som gjør noe galt, må få mulighet til å begynne på nytt, og at alle mennesker, fra superstjerner til fattigfolk, er likestilte framfor Gud. Vi har fått vite, søndag etter søndag, at Gud møter oss med tilgivelse og nåde for det som gikk feil. Vi har fått høre at det går an å ta avstand fra det gale noen har gjort, samtidig som vi gir dem en sjanse til å begynne på nytt med blanke ark.

Kanskje vet vi i Norge mer om kristendommen enn vi egentlig er klar over?

Gjeterne hadde datidens usleste yrke. De var sett ned på og foraktet. Det er fristende å sammenligne med Romfolk i Oslos gater i dag. De jobber og lever i de grå gatene, slik som gjeterne måtte jobbe og leve på jordene, blant dyrene. Men det er altså disse, de laveste på rangstigen, som i juleevangeliet først får budskapet om nattens hendelser. De som er utenfor varmen og fellesskapet, får komme inn i det helligste. De som andre ikke vil være sammen med, som andre ikke stoler på, er likeverdig invitert.

Så nevner Matteus vismenn som kommer med gaver til barnet. De kommer fra Østen, skriver han, men hvem er de? I Oslo domkirke er de framstilt med lyst hår, men de var naturligvis ikke nordeuropeere. Kanskje er de stjernetydere fra Babylonia, datidens Irak. Vismennene kom fra en fremmed kultur. De kunne ikke arameisk, språket som Maria og Josef snakket. De sier til kong Herodes at de har kommet for å hylle jødenes konge, men Jesus skulle senere ha et svært ambivalent forhold til denne tittelen. I det hele tatt framstår vismennenes religiøse univers som fremmed og mystisk. Og samtidig er de fullverdig inkludert i tekstene. De som synes så fremmede, som snakker et annerledes språk og ser annerledes ut, er likeverdig til stede i stallen.

Vi kan noen ganger tro at kristendommen er norsk, og at kirken er norsk. Når noen sier ordet «jul», får vi norske assosiasjoner; til juletrær, snø, gløgg og pepperkaker, og tenker på tradisjoner som er knyttet til vestlig kultur fra de siste århundrene. Men går vi til den første julefortellingen, finner vi mange gode grunner til en langt bredere inkludering. Så er kanskje det riktigste å gjøre i feiringen av Jesu fødsel, å ta et blikk på hjemmene og på byen vår og forsøke å gjøre dem like åpne som stallen.

Ha en mangfoldig jul!

Frykt overfladiskheten. De færreste av oss ønsker oss en jul hvor det materielle er i sentrum. Men Oslo City har gjennom år med reklame gjort seg til skamløs talsmann for at det viktigste i livet skal være å kjøpe. Det er ikke noe galt i å ønske seg gaver, eller å gi gaver. Men når livet er mørkt og tungt, kan en ny genser ikke trøste oss, heller ikke en dvd eller et skateboard. Da trenger vi mest av alt det som ikke kan kjøpes for penger, men som bare kan mottas gratis: en trofast venn, en lyttende bestemor, en tålmodig far, en omsorgsfull Gud. Og når livet er fantastisk, opplever de fleste at ting betyr lite: Hva betyr et klesplagg når man er forelsket, når man får barn eller når man kan glede seg til å komme hjem til jul? Jesus sier: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» Det avviser tanken om at shopping kan gi oss lykken.

Frykt for miljøet. FNs klimatoppmøte i Durban er nettopp over. Klimaekspertene sier at vi nå styrer mot en fire graders oppvarming av jordkloden. Det er dramatisk, og det henger blant annet sammen med vårt overforbruk. Oslo City har ett mål med sin kampanje: Mer salg, høyere forbruk. Det betyr, for de fleste av varene kjøpesenteret selger, høyere utslipp av klimagasser og økt fare for klimaendringer som rammer de fattigste i verden. Når mennesket i kristen tro har fått ansvaret for både å forvalte alt det gode som Gud har skapt og å hjelpe de fattige, står det i motsetning til det overforbruket Oslo City inviterer til.

Frykt forflatingen. For mange mennesker er ordene i juleevangeliet viktige. Når engelen sier «Frykt ikke!» til gjeterne, sier det noe om hva alle mennesker kan kjenne på: En frykt for hvem Gud er og hva Gud vil oss. «Frykt ikke» er uttrykk for at Gud møter oss med kjærlighet, ikke med plage eller hevn. «Frykt ikke» er uttrykk for at Gud ikke kommer med sverd eller kongemakt, men som et hjelpeløst barn. Oslo City gir meningsfulle og dype ord en kommersiell mening. Kjøpesenteret gjør narr av tro, koloniserer juleevangeliet og gir det et nytt og tomt innhold.

Frykt for de ansatte. I fjor var butikker og ansatte ved Oslo City imot at senteret skulle holde åpent til midnatt.  Jeg tror at de ansatte har fryktet utvidede åpningstider også i år. Så ble de altså ikke tatt hensyn til, fordi senteret ønsker å tjene mest mulig penger på julehandelen. I nestekjærlighet til de ansatte, kan vi la være å besøke Oslo City sent på kveldene, og vise at dette ikke er et nødvendig tilbud i advent.

Frykt større i ulikhet. Ikke alle har råd til å være med på kjøpefesten. Ikke alle har penger til å gå med siste mote. Jo mer vi fokuserer på dette som avgjørende for å være godtatt, jo verre er det å falle utenfor. I kristen tro er alle mennesker likeverdige, uavhengig av prestasjoner, utseende og tykkelse på lommeboka. Vi har all grunn til å frykte et samfunn og et liv hvor vår stil og våre shoppingevner skal avgjøre hvor gode vi er.

Til slutt: Mange strever med å finne på noe å kjøpe til venner og familie som har alt de trenger. Nylig viste en undersøkelse at en av fire har kastet julegaver som de fikk. Kanskje er det rett og slett best å gi gaven til noen som trenger den? Her kan du lese mer om Kirkens Nødhjelps gaver som forandrer verden.

Vonde opplevelser kan bli til en klump i halsen eller i magen, som vi bærer med oss. Vi kan føle oss triste, vi kan lure på om noen kan se det på oss og vi kan oppleve at vi ikke lenger gleder oss over gode ting: kino, venner eller god mat.

Det finnes to alternativer for hva man gjør med en vond klump. Det første alternativet, og det som det er lett umiddelbart å gå for, er å forsøke å glemme den eller skyve den vekk ved ikke å tenke på den. Dessverre er dette nesten alltid et dårlig alternativ. Sånn sett likner de vonde klumpene på sår: Hvis vi ikke renser dem og behandler dem, kan de infiseres og gjøre mer vondt. Å rense et sår kan svi og gjøre veldig vondt på kort sikt. Men på lang sikt er det viktig for å bli frisk.

Derfor er det andre alternativet å prøve å gjøre noe med den vonde klumpen. Og da finnes det en metode som i teorien er enkel: Snakk om det! Jeg sier i teorien, for i praksis kan det være vanskelig å snakke om en vond klump. Det kan gjøre oss skamfulle, vi vet ikke helt om vi finner ordene, vi vet ikke om andre vil tro på oss eller hvordan de kommer til å reagere. Derfor er de fleste varsomme med hvem de velger å fortelle til. Det går an å finne slektning eller en venn som man er trygg på, og så fortelle. Eller man kan ta kontakt med en som jobber med dette; med en helsesøster, en rådgiver eller en prest.

De fleste mennesker bærer på klumper gjennom livet. Og jeg tror mange kan fortelle om at det hjalp å snakke. Man kan oppdage at det man forteller blir tatt på alvor, at andre bryr seg, og at det vonde ikke er unormalt eller rart, men at det er mange som har opplevd det samme. Og noen ganger kan det gjøres noen konkrete ting for å gjøre opp for noe galt som har skjedd eller forhindre at vonde ting skjer igjen.

Det er det fine med å snakke: Det vonde som vi deler med andre, blir ofte mindre. Og det gode som vi deler med andre, vokser!

Hilsen gateprest Jan Christian

Nå de kristne begynner å bruke ordet «Adventus» om at Jesus skal komme, er det en freidig protest mot keiserens makt. De kristne bekjente at makten egentlig tilhørte Jesus. Det samme gjaldt bruken av ordene «Herre» og «konge». En av de første kristne bekjennelsene, var: «Jesus Kristus er Herre». Å snakke om Jesus som herre konge kan virke gammeldags og autoritært i dag. Er Jesus bare en hersker? Men igjen handlet det for de første kristne om en kritikk av en keiser som korsfestet opprørere, forfulgte kristne og styrte Romerriket med hard hånd. Keiseren hadde på Jesu tid makt over hele middelhavsområdet, fra Spania og Marokko til Palestina og Egypt. I hele riket måtte alle be til bildet av keiseren. Det var lov å ha annen tro også, men slik både grekere og romere trodde på en mengde guder, men alle måtte også be til keiseren. Å kalle noen annen for «herre» og «konge» var en hån mot keiseren.

Opp gjennom historien har mange kristne vært undertrykt. Det gjaldt de første århundrene etter Kristus, da kristne i perioder ble forfulgt straffet for sin tro i Romerriket. Og det gjelder i dag i mange land, blant annet Burma, Kina og Egypt (Her kan du lese mer om det: http://www.nmio.no/modules/smartsection/item.php?itemid=191). Da har det for mange vært en trøst å bekjenne at det er Jesus som er den rette kongen.

Når vi feirer advent i dag, handler det derfor ikke bare om å vente på julegaver og ribbe. Det markerer at uansett hva vondt og egoistisk de som har makt i verden nå kan gjøre, enten det gjelder voldelige foreldre, internasjonale selskaper som ødelegger miljøet eller styresmakter som fratar folk stemmerett, religionsfrihet og ytringsfrihet, så finnes det en god Gud som en gang skal ta et oppgjør med det onde og skape en ny himmel og en ny jord.

Det er det godt å håpe på og vente på.

Noen ting er lett å snakke om: Fotball, kjendiser, musikk, tv-programmer… Ordene kan nesten renne ut av oss.

Andre ting kan det føles vanskelig å finne ord for: Det kan være vonde ting vi har opplevd, ting andre har sagt vi ikke bør snakke om eller bare ting som vi sjelden hører andre finne ord for. Det kan bli for sårt og for nært. F.eks: Hvordan har jeg det egentlig når foreldrene mine krangler? Hvordan er det å være meg når pappa kommer hjem sent på natta og er full? Hvordan er det for meg å være den på skolen som ingen snakker med?

Å være menneske er å lete etter ord. Jeg tror det er noe av det viktigste vi gjør. Å finne min fortelling om det som har skjedd, og å oppdage at bak setninger som “Ingenting nytter” eller “Livet er meningsløst”, så finnes det fortellinger, om hva som ikke nytter, og hva som oppleves meningsløst.

Vi trenger rom for å fortelle. Rom for å tenke høyt, rom for å finne nye ord når vi oppdager at ”det var ikke helt sånn”, rom for å prøve ut noe vi ikke har fortalt før. Rom som er til for å fylles med våre prøvende ord. Noen finner det hos en bestemor, noen på en anonym blogg, noen i en dagbok i skuffen, andre hos en venn eller en voksen.

Å fortelle er å bli til. Når jeg leter etter og finner ordene for det merkelige, vonde, gode eller hverdagslige jeg har opplevd, så blir opplevelsene mer virkelige, og jeg blir mer virkelig. Jeg får en rolle i noe som har skjedd, på godt og ondt. Jeg blir kjent med meg selv og andre blir kjent med meg. Kanskje er det nettopp ved å fortelle at vi blir til den vi er?

For to uker siden kom en ny Bibeloversettelse. Den er friskere, nærere, mer direkte og enklere å forstå. Jeg merker tydelig forskjellen, og det tror jeg du også vil gjøre!

Jeg har plukket ut 10 bibelsteder som jeg utfordrer deg til å lese. Jeg utfordrer deg til å bruke en halvtime (cirka så lang tid tar det, inkludert eventuelle tenkepauser) på å lese og gjør opp din mening.

Er du med? Gi gjerne respons på lesingen i kommentarfeltet!

Her er tekstene:

- Skapelsesberetningen: 1. Mos 1,1-2,3: http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=GEN

- Salme 139: http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=PSA&chapter=139

- Johannesprologen (prolog betyr forord) i Johannes 1,1-18: http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=JHN

- Jesus vekker Lasarus i Johannes 11: http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=JHN&chapter=11&verse=14

- «De bortkomnes evangelium» i Lukas 15: http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=LUK&chapter=15

- Emmausvandrerne i Lukas 24: http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?submit=Vis&parse=Luk+24%2c13-35&type=naive&book2=-1&searchtrans=

- «Den oppstandne» i Johannes 20: http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=JHN&chapter=20&verse=19

- «Kjærlighetens høysang» i 1. Korinterbrev 13: http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=1CO&chapter=13

- «Av nåde er dere frelst» i Efeserne 2,1-10: http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=EPH&chapter=2&verse=8

- «Filipperbrevshymnen» i Filipperbrevet 2, 1-11: http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=PHP&chapter=2

Nå, hva tenker du?

PS: Alle tenåringer som stikker hodet innom gateprestens drop-in i Oslo sentrum før jul, er med i trekningen av en ny bibel, verdi 298 kroner. Kart finner du på www.gatepresten.no.

For 6-åringen på søndagsskolen spør: Var barna utenfor arken så slemme at de måtte dø? Og den freidige konfirmanten innvender: Noa sier jo ingenting i hele fortellingen, han virker helt hjernevaska! Hvorfor protesterer han ikke på at Gud dreper alt? Barn og unge er av og til bedre bibeltolkere enn oss som møter teksten for femtiende gang.

Hvordan skal vi forstå storflommen? Det kan se ut som om vi har tre alternativer: Vi kan avvise de som druknet som uhyrer som fortjente å dø? Det bryter med vårt menneskesyn. Vi kan avvise fortellingen som en myte, dette har jo ikke skjedd. Men uavhengig av om Noa virkelig fantes, så sier denne teksten noe om vår tro. Til og med Jesus snakker jo om Noa. Eller vi kan avvise denne guddommen, og si at det ikke var kristendommens Gud. Men leser vi bibelen med rød penn og saks, blir det fort bare våre egne ord igjen. Hva skal vi si?

Noen bibelfortellinger blir vi aldri ferdige med. De inviterer oss til brytekamp. De kan ikke leses uten at det problematiske blir satt ord på. Slik ligner de vanskelige bibelfortellingene på selve livet. For heller ikke livet kommer ferdigtolket. Ulykker og katastrofer skjer jo også i dag, slik det skjedde i Noas dager.

Men hvis vi kjemper videre med Noafortellingen, kan vi kanskje finne mer. Det kan synes som den forferdelige katastrofen har gjort noe med Gud. Mot slutten av fortellingen lover Gud aldri igjen å «forbanne jorden for menneskets skyld». Kan Vårherre skifte mening på denne måten?

Løftet testes umiddelbart. For Noa drikker seg full og forbanner den sønnen som tilfeldigvis fant han naken i teltet. Sønnens etterkommere skal være slaver, sverger Noa i sin eneste replikk i Bibelen. For en selvgod drittsekk! Verden har slett ikke blitt idyllisk. Men Gud har lovet å holde ut med menneskers ondskap!

Ofte snakker vi om Gud som den samme til evig tid. Det er grunnleggende i troa vår. Samtidig er det ubibelsk å snakke om Gud som upåvirkelig. For Bibelens Gud tvinges, mases på og merkes.

·              Gud sender storflommen, men lover å ikke gjøre det igjen.

·              Jakob kjemper med Gud om natten, og tvinger fram en velsignelse.

·            Herren sier til Moses: “Jeg har sett mitt folks nød i Egypt. Jeg kjenner deres smerte».

·            Den kanaaneiske kvinnen krangler med Jesus til han helbreder datteren hennes.

·            Og den Gud som en gang sendte storflommen for å utrydde alle de onde, sier gjennom Jesu i ord i Bergprekenen: “Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen.”

Bibelens Gud er ikke statisk, men merket og såret av menneskers rop.

Å leve i en relasjon er å merkes av hverandre. Det gjelder i familier, mellom venner, kjærester og ektefeller, og i kirkelige staber. Og det gjelder i forholdet til den Gud vi forkynner. Vi tror ikke på et tilstivnet bilde. Vi lærer ikke barn og unge å forholde seg til et system, men til å leve i en relasjon.

Vi klager for at Gud skal høre. Vi ber for at Gud skal gripe inn. Vi tenner lys for å minne Gud om noe. Og på samme måte som Gud er sårmerket av våre liv, ber Gud oss om å la oss merke. Skal vi ta det på alvor, har Noafortellingen en uunngåelig parallell i dag.

Storflommer rammer igjen verden. Ikke sendt av en himmelsk hersker, men skapt av menneskers grådighet og likegyldighet. Hvem kan ikke være fristet til å stenge seg inne, sånn Noa gjorde? I den norske arken sitter vi trygt. Vi fores bekymringer rundt vår levestandard om 10, 20 og 30 år. Vi lokkes til å tro at våre barnebarn først og fremst trenger enda mer oljepenger. Vi forledes, senest i går, til å se norske asfaltveier som klimaendringenes viktigste ofre.

Samtidig rammer katastrofen de fattigste i verden. Det er ikke en framtidig mulighet, men en nåværende realitet. Afrikas Horn, Pakistan, Thailand. De andres ansikter kaller oss til handling utenfor vår trygge ark.

Gud sendte Noa inn i arken. Og Gud kalte Noa ut! I dag kaller Kirkens Herre oss ut av vår trygge ark. Til å leve i en såret verden. Til å kjenne menneskers smerte. Til å la oss forandre, slik Gud ble forandret. Til ære for skaperen, frigjøreren og livgiveren, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Drop-in er åpent kl 15-17 alle hverdager unntatt torsdag. Det ligger på utsiden av kirkeristen i Oslo sentrum, rett bak arkaden. Her er et kart: